Hvorfor RetroLab?
Det var nettopp det…
Hvorfor skal du kjøpe en konsoll av meg når du kan finne en billigere på FINN?
Kanskje du ikke burde.
Hvis du bare vil ha en maskin som fungerer, finnes det mange gode bruktkjøp der ute.
Men jeg vet at hvis jeg selv skulle kjøpt en gammel konsoll igjen, hadde jeg ikke blitt fornøyd med hvilken som helst.
Jeg hadde sett ripene. Lagt merke til skruen som manglet. Irritert meg over noe som satt litt skjevt. Kanskje maskinen fungerte helt fint, men den hadde fortsatt føltes som noen andre sin.
Jeg vil heller ha en jeg har valgt med vilje.
Ikke bare en maskin
Min maskin
Det er egentlig hvem RetroLab er laget for.
Din maskin
Noen liker originalt. Andre vil ha noe Nintendo, Sony eller Sega aldri lagde.
Jeg skjønner begge deler.
En original Atomic Purple Game Boy Color kan være helt riktig for én person. En transparent DS Lite med detaljer Nintendo aldri tilbød kan være helt riktig for en annen.
Poenget er ikke at alle maskiner skal se like ut.
Poenget er at de skal føles valgt.
At du plukker opp den du har kjøpt og tenker: den der er min.
Det er også derfor jeg bryr meg om ting som kanskje virker små. Hvis et skall er slitt på en måte som aldri kan bli pent igjen, hvis en skjerm sitter skjevt, eller hvis noe føles tilfeldig satt sammen, så merkes det.
Ikke nødvendigvis fordi maskinen er dårlig.
Men fordi helheten ikke sitter.
Originalt er ikke alltid det samme som riktig
Jeg liker originale deler, men jeg beholder dem ikke bare fordi de er originale.
Hvis de fortsatt er gode, får de gjerne bli.
Andre ganger er den nye løsningen bedre.
En IPS-skjerm kan gjøre en gammel Game Boy langt hyggeligere å bruke. USB-C kan være mer praktisk enn en gammel proprietær lader. Et nytt skall kan gi en utslitt maskin en helt ny start.
For meg handler ikke restaurering om å bevare mest mulig gammelt.
Det handler om å bevare det som gjør maskinen til seg selv, og fornye resten på en måte som føles riktig.
Den skal fortsatt være seg selv
Det er lett å forbedre en gammel maskin så mye at man begynner å fjerne grunnen til at man hadde lyst på den i utgangspunktet.
Det prøver jeg å unngå.
På en Nintendo DS er de to skjermene, touchskjermen, hengselet og hele måten du holder maskinen på en del av opplevelsen. På en annen konsoll kan det være kontrollen, lydene, kassettsporet eller det å åpne et diskdrev og legge inn spillet selv.
Du kan gjenskape mye av dette på moderne maskinvare.
Men det er ikke alltid helt det samme.
Jeg har ingenting imot mods. Tvert imot. Jeg liker dem når de gjør maskinen bedre å bruke uten å gjøre den mindre til det den allerede er.
En endring skal helst forsterke identiteten.
Ikke konkurrere med den.
Hva betyr egentlig ferdig?
Jeg tester selvfølgelig at ting fungerer.
Men det er ikke alltid nok.
Når jeg holder en ferdig maskin, legger jeg merke til hvordan hengselet beveger seg. Hvordan knappene kjennes. Om noe buler. Om noe sitter skjevt. Om maskinen føles som én enhet.
Noen ganger er alt teknisk riktig, og likevel er det noe som irriterer meg.
Da åpner jeg den igjen.
Det er den delen som er vanskelig å skrive inn i en sjekkliste.
Maskinen må føles ferdig.
Bevisst.
Komplett.
Og helst litt bedre i hånda enn den gjorde på bildene.
Den skal brukes
Jeg har ikke lyst til å lage museumsobjekter som ingen tør å ta på.
Jeg vil at disse maskinene skal brukes igjen.
At noen pakker opp esken, får et lite snev av den følelsen man hadde som barn når man endelig fikk noe man hadde ønsket seg lenge, og blir gira før spillet engang har startet.
At de setter inn et spill, slår på maskinen og begynner å lage sine egne bruksmerker.
Det er egentlig målet.
Så hvorfor RetroLab?
Fordi jeg synes gamle konsoller fortsatt har mye å gi.
Jeg vil ta vare på det som gjør dem spesielle, fornye det som trenger det og sende dem videre til noen som faktisk har lyst til å bruke dem.
Ikke nødvendigvis slik jeg selv ville valgt dem.
Men slik jeg selv ville ønsket at noen bygde dem for meg.
Det er egentlig derfor RetroLab finnes.
