Om RetroLab
RetroLab er meg – Mathias
Jeg har ingen bakgrunn innen elektronikkreparasjon, og for ikke så veldig lenge siden hadde jeg aldri åpent en Nintendo DS Lite.
Den første jeg åpnet var faktisk lillebroren min sin.
Jeg rev båndkabelen.
Det gikk altså veldig bra.
Det begynte lenge før RetroLab
Jeg har vært glad i spill og teknologi så lenge jeg kan huske. Som barn hadde jeg en Game Boy Advance. Ikke SP-modellen med lys i skjermen. Nei, jeg hadde den originale modellen uten lys og et digert lampeskall som man tredde utenpå for å kunne se hva man spilte.
Der spilte jeg Pokémon Ruby.
En kompis hadde Sapphire, og vi brukte uker – kanskje måneder – på å komme oss gjennom spillene. Ingen av oss kunne særlig engelsk, så mye av tiden gikk til å prøve oss frem og hjelpe hverandre når en av oss endelig fant ut hvordan man kom videre.
Han hadde for øvrig en Game Boy Advance SP.
Jeg var ganske misunnelig.
Interessen stoppet ikke med Game Boy
På ungdomsskolen kjøpte jeg en gaming laptop for konfirmasjonspengene. Etter et år ble den ekstremt varm, og jeg fant en YouTube-video som viste hvordan jeg kunne rengjøre den.
Jeg fulgte den slavisk. Demonterte laptopen til alt lå i biter, rengjorde den og satte den sammen igjen. Etter noen runder kunne jeg det utenat.
Og til tross for skruene som forsvant underveis, så levde den lenge.
På den tiden ble jeg også fascinert av folk på nettet som bygget håndholdte GameCuber. Jeg hadde så lyst til å prøve selv. Jeg hadde ikke en gamebit-skrutrekker, så jeg forsøkte å lage min egen ved å smelte kulepenner mot skruene.
Mamma satte en stopper for det prosjektet.
Kanskje like greit.
En interesse jeg aldri gjorde noe med
Etter skolen tok livet en annen retning.
På ett tidspunkt søkte jeg faktisk på en jobb hos et mobilverksted. Jeg kunne ingenting om mobilreparasjon, men hadde veldig lyst til å lære.
Jeg fikk intervju.
Og møtte aldri opp.
Jeg tror rett og slett at jeg ikke turte. Jeg hadde ingen utdanning innen elektronikk og ingen ordentlig erfaring. Interessen var der, men jeg følte ikke at jeg kunne nok.
Så ble det andre jobber. Fagbrev. Etter hvert samboer, barn, leilighet og voksenlivet generelt.
Jeg fortsatte å bygge PC-er og holde på med teknologi på fritiden, men den gamle lysten til å faktisk lære reparasjon ble stort sett liggende.
Helt til begynnelsen av 2026.
Syv Nintendo DS Lite fra England
Jeg jobber turnus og har en del fri. Jeg hadde begynt å tenke litt på om jeg kunne bruke noe av den tiden til å tjene litt ekstra – helst uten å ta på meg en vanlig deltidsjobb.
Så dukket det tilfeldigvis opp en video på YouTube.
En fyr reparerte en ødelagt Nintendo Switch, og jeg ble sittende og se. Etter hvert fant jeg de eldre videoene hans og oppdaget at han ikke hadde startet som elektronikkekspert. Han hadde begynt med null kunnskap og lært underveis.
Han hadde også reparert Nintendo DS Lite.
Mange Nintendo DS Lite.
Jeg så nesten alt.
Etter hvert sluttet jeg bare å se på hva han gjorde og begynte å sitte og tenke på hvordan jeg ville ha feilsøkt maskinene.
DS Lite kjente jeg allerede litt fra før. Jeg hadde hatt en selv og brukt altfor mange timer på Pokémon Diamond og Platinum. Samtidig oppdaget jeg at maskinene var ganske tilgjengelige å begynne å lære på.
Så jeg begynte å regne.
Hvis jeg kjøpte noen defekte maskiner, reparerte dem, og solgte dem igjen-
kunne dette faktisk gå rundt?
Til slutt trykket jeg på kjøp.
Syv Nintendo DS Lite var på vei fra England.
Hvis dette fungerer, gjør jeg det ordentlig
Jeg testet maskinene, bestilte delene jeg trengte og bygget de første fire. Allerede da begynte prosjektet å vokse litt.
Hvis jeg først skulle selge en maskin, ville jeg at den skulle være klar til bruk. Ikke «Her er en DS, resten får du finne ut av selv».
Så la jeg dem ut for salg og gjorde en avtale med meg selv:
Hvis disse selger til prisen jeg ber om, er det liv laga.
De solgte.
Dermed hadde jeg et nytt problem.
Det eskalerte litt
Hvis jeg skulle fortsette å kjøpe, bygge og selge konsoller med mål om å tjene penger på det, drev jeg ikke lenger bare med et lite hobbyprosjekt. Da skulle det bli ordentlig.
Så jeg registrerte virksomheten og begynte å bygge RetroLab.
Først måtte jeg finne ut hvordan konsollene skulle selges, og landet på drops. Jeg jobber fortsatt turnus og har et liv utenfor RetroLab. Med drops kan jeg bygge når jeg har tid og slippe en batch når den faktisk er ferdig.
Så trengte jeg en nettside.
Så trengte nettsiden en logo.
Så måtte jeg finne ut hvordan konsollene skulle sendes.
De første maskinene pakket jeg trygt inn i bobleplast. Det fungerte helt fint.
Men nå hadde jeg jo en logo.
Kanskje et klistremerke på esken?
Nei.
Hva om jeg spraymalte logoen på i stedet?
Dermed tegnet jeg sjablonger, 3D-printet dem og brukte tre forsøk på å få dem slik jeg ville.
Så begynte jeg å tenke på innsiden av esken.
Bobleplast ble til tilpasset EVA-skum. Tomrommet over konsollen ble til silkepapir. Så kom godteri. Så det håndskrevne kortet. Konsollen fikk sin egen lille pose. Beskyttelsesfilmen på den nye toppskjermen lar jeg være på, slik at den som kjøper maskinen får dra den av selv.
Alt dette er småting.
Men jeg liker den følelsen når jeg åpner noe nytt og merker at noen har tenkt på hvordan det skal oppleves å pakke det opp.
Hvis noen velger å bruke pengene sine hos RetroLab, vil jeg at de skal få den følelsen.
Så ja.
Det eskalerte litt.
Jeg skal aldri bli ferdig utlært
Jeg har lært ganske mye på kort tid.
Jeg har også gjort feil.
Jeg har revet en båndkabel. Jeg har ødelagt skruer. Jeg har lært hvor lite som skal til før gjengene i et ettermarkedsskall blir ødelagt. Og at det ikke nødvendigvis betyr at en kabel skal ligge et sted, bare fordi den kan ligge der.
Jeg bygger bedre konsoller i dag enn når jeg begynte.
Om et år håper jeg å kunne si det samme om konsollene jeg bygger nå.
For jeg har ikke lyst til å komme til et punkt hvor jeg bestemmer meg for at jeg kan dette nå, og slutter å stille spørsmål. Det finnes alltid noe jeg kan gjøre bedre, noe jeg ikke forstår enda eller en reparasjon jeg ikke har lært.
DS Lite er bare der jeg begynte.
Og den Game Boy-en?
Jeg har fortsatt den samme Game Boy Advance-en jeg spilte Pokemon Ruby på som barn.
Den fungerer fortsatt.
En dag har jeg lyst til å bygge den om med en ordentlig belyst skjerm og USB-C-lading. Ikke for å gjøre den mindre original, men fordi jeg har lyst til å bruke den igjen.
Jeg har fortsatt den samme Pokémon Ruby-kassetten også.
Den virker ikke.
Jeg har funnet feilen, og jeg vet at den kan repareres.
Jeg kan bare ikke reparere den enda.
